I nattens forventning reiser trærne seg som skygger mot den harmonigrønne himmelen.
Solen har lagt seg, dens lys er nær sin ende, men står fast.
Liksom lyset fra øynene til en gammel mann da livet, i dets siste time, endelig lar seg eie fullstendig.
Hele landskapet står mørkt, svart og strekker seg innbydende mot skyene; myke penselstrøk over det grønne.
Den gamle mannen ser lenge på meg. Når inn til hjertet mitt.
Vil jeg noen gang vite det han vet?
Himmel og jord er to forskjellige ting.
Avhengige a hverandre kanskje, men prinsipielt ulike. Eller er de?
Jeg prøver å finne linjen som skiller dem, men det er umulig, det finnes ingen definert horisont.
Bare svarte trær, grønne skyer og en ubeskrivelig vakker himmel.